fredag 25. februar 2011

Bare meg.

Det er dagen før dagen jeg hadde håpet aldri skulle komme. Nå er den her og helt plutselig så forsvinner han.
Det individet som har støttet meg igjennom de mest vesentlige hendelsene fra hele mitt 19 år lange liv forsvinner plutselig som sand mellom fingrene mine. Og det eneste jeg kan gjøre er å stå å beskue det. Arrangere hans forsvinning mens alle mine sanser roper meg i ørene at dette jeg gjør er feil.
Men fornuften får likevel siste ord. Hvordan kan jeg uansett beholde han?

Det gjør vondt. Til tider så vondt at jeg føler meg lammet og det blir vanskelig å trekke pusten. Jeg blir kald og jeg gjenkjenner en følelse jeg kjenner så alt for godt. En mild bris av sorg.
I går var jeg hos han og da lot jeg bare følesene komme der jeg sto med armene rundt halsen hans og ansiktet begravd dypt inn i den trøstende manen hans. Han snuste meg i håret og så på meg med de alltid like intelligente og gode øynene.
Han vet hva jeg føler, han vet alt jeg går igjennom for i går kunne jeg virkelig kommunisere med han tankemessig.

Jeg vet han vil si at det er greit. Men det er ikke greit. Ikke for meg!
Og det som sliter på meg mest er at jeg ikke har noe valg. Jeg har vridd hjernen utallige ganger, pønsket ut plan etter plan på hva jeg kan gjøre for å slippe dette. Jeg kommer ikke fram til noe annet.
Så nå holder jeg på å gi opp. Jeg innser at det ikke er noen vits. Han vil forsvinne fra meg tilslutt nå.

Jeg blir forbannet over alle som forteller meg at "han er jo ikke så langt unna, da". Hva i all verden er vesentlig med hvor langt unna han er? Han forsvinner jo ut av livet mitt. Og selv om jeg muligens får sett han fra tid til annen, så blir det uansett ikke det samme.
Hittil har det vært oss. Han og meg og kun oss. Uanhengig av resten av verden.
Det smerter at dette vil ta slutt. For det var ikke slik jeg forestilte meg at det skulle ende.

Jeg holder fast i tanken på at jeg en gang skal få han tilbake, selv om den trøsten er tynn. Ingen vet hva fremtiden vil bringe. Det er jeg mer klar over enn de fleste andre.

Og i morgen. Da er det
bare meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar