onsdag 7. desember 2011

Sult.

Sult. Jeg smaker på ordet.
Det er et merkelig ord, synes jeg. Jeg er ikke sikker på om jeg helt vet hva ordet innebærer. Kan man kalle det SULT når man kjenner at man er sulten? Eller er sult noe helt annet? Er sult det man opplever når man har gått lenge uten tilstrekkelig næring og kjenner at kroppen gir en klar beskjed om at nå trenger den påfyll av reserver?

Kan følelsen av sult ignoreres?

Jeg er ofte sulten, mye på grunn av at jeg rett og slett ikke er flink nok med mat til å klare å spise riktig.
Følelsen av å være sulten kan ignoreres og glemmes om man driver med andre ting, men jeg tror ikke sult kan det. Når man sulter så er det en så vesentlig følelse i kroppen som ikke kan overses.
Jeg er glad jeg ikke kjenner følelsen av sult og hva den innebærer.
Jeg tror det er forferdelig.

Dette er noe av det du finner når du googler sult:

Forståelig nok. Jeg tror overvektige mennesker sulter mer enn normal/undervektige. Med det kroppspresset som finnes i samfunnet i dag tror jeg det er mange som sliter med seg selv.
Dessuten, har man en stor kroppsmasse så trenger jo kroppen naturligvis også mer næring. Noe som jeg tror kan gi dårligere selvfølelse for mennesker som ikke er fornøyde med seg selv i utgangspunktet da de konstant føler på "samvittigheten".
Jeg skulle likt å fått tak i det vedkommende som skapte denne oppfatningen av hvordan kroppen skal se ut.





Det er jo ingen tvil over hva som er penest.

søndag 4. desember 2011

Bergen.

Det er lenge mellom hver gang jeg blogger her. Tror jeg må endre litt på det. Jeg opplever mange såkalte "bloggøyeblikk" i løpet av en uke hvor det ville vært naturlig å blogge, så det er vel på tide å realisere de øyeblikkene.

I skrivende stund befinner jeg meg på Værnes lufthavn på vei hjem fra Bergen. Har tilbrakt ei uke i byen med stor B og opplevd mye gøy.
Besøket gikk til min kjære bestevenninne, Angeline, og uka har vært både givende og avslappende på samme tid.
Har brukt mye penger. Litt FOR mye vil vel Kristoffer påpeke når jeg kommer hjem, men det får så være. Jeg trengte alt jeg kjøpte. Selvfølgelig.

Var ute på byen natt til lørdan. Svært underholdende. Jeg danset masse og det var kjempegodt å få slått meg litt løs igjen. Det er lenge siden sist.
Måtte noen interessante mennesker jeg slo av en mer eller mindre innholdsrik samtale med.
Jeg må bare påpeke at utelivet i Bergen er noe helt annet enn hva jeg er vant til.

Var også på kino to ganger i løpet av oppholdet. Kinobesøk nummer en gikk til å se Twilight sammen med kompis Daniel med påfølgende pizzaspising på Peppes. Hyggelig.
Den andre filmen så jeg sammen med Angeline og hennes samboer, Morten. Vi så Real Steel. Svært underholdende og jeg koste meg med filmen, selv om jeg kunne forutse hele filmens forløp fra start til slutt allerede før den begynte. veldig typisk amerikansk, men det var fint å bare sitte å se uten å trenge å bruke tenkemaskina så veldig.
Før vi dro på kino var vi innom en resturant, Eat, som var svært overraskende. Lokalet var stilrent og fint, maten var skikkelig og prisen var LAV. Veldig positivt overrasket!

Videre nå skal jeg vente i litt over en time til før jeg omsider havner på trappa ved vårt nyinnkjøpte hus! (Eget blogginnlegg kommer!)
Skal bli godt å få middag fra verdens beste Kristoffer, og jeg gleder meg vilt til å se igjen Leah-min!

Fin søndag.

onsdag 9. mars 2011

Ikke bare meg?

Vel, noen dager har gått siden jeg påstod at det ville bli bare meg. Men "bare meg" funker egentlig ganske mye bedre enn jeg hadde trodd.
Jeg lever dagene videre med Leah Natalie og Kristoffer. Og den nye kjøkkenmaskinen min!
Den er gull verdt. Selv om jeg suger på å bake brød så blir det lettere når jag har en sånn teknisk duppeditt til å assistere meg.

Dagene går fort, jeg rekker nesten ikke henge med, og i dag er Leah Natalie et halvt år. 6 måneder. Allerde. Men det fine er at jeg husker hver dag. Det er det som er kjekt med å få barn, livet går ikke like fort da siden man har noe å måle tiden opp mot.

Jeg har ikke så mye vesentlig å skrive i dag. Jeg har vaska kjøkkengulvet. Og ordna meg med skype. Du burde også sjekke ut skype.
Forandring fryder visst!

fredag 25. februar 2011

Bare meg.

Det er dagen før dagen jeg hadde håpet aldri skulle komme. Nå er den her og helt plutselig så forsvinner han.
Det individet som har støttet meg igjennom de mest vesentlige hendelsene fra hele mitt 19 år lange liv forsvinner plutselig som sand mellom fingrene mine. Og det eneste jeg kan gjøre er å stå å beskue det. Arrangere hans forsvinning mens alle mine sanser roper meg i ørene at dette jeg gjør er feil.
Men fornuften får likevel siste ord. Hvordan kan jeg uansett beholde han?

Det gjør vondt. Til tider så vondt at jeg føler meg lammet og det blir vanskelig å trekke pusten. Jeg blir kald og jeg gjenkjenner en følelse jeg kjenner så alt for godt. En mild bris av sorg.
I går var jeg hos han og da lot jeg bare følesene komme der jeg sto med armene rundt halsen hans og ansiktet begravd dypt inn i den trøstende manen hans. Han snuste meg i håret og så på meg med de alltid like intelligente og gode øynene.
Han vet hva jeg føler, han vet alt jeg går igjennom for i går kunne jeg virkelig kommunisere med han tankemessig.

Jeg vet han vil si at det er greit. Men det er ikke greit. Ikke for meg!
Og det som sliter på meg mest er at jeg ikke har noe valg. Jeg har vridd hjernen utallige ganger, pønsket ut plan etter plan på hva jeg kan gjøre for å slippe dette. Jeg kommer ikke fram til noe annet.
Så nå holder jeg på å gi opp. Jeg innser at det ikke er noen vits. Han vil forsvinne fra meg tilslutt nå.

Jeg blir forbannet over alle som forteller meg at "han er jo ikke så langt unna, da". Hva i all verden er vesentlig med hvor langt unna han er? Han forsvinner jo ut av livet mitt. Og selv om jeg muligens får sett han fra tid til annen, så blir det uansett ikke det samme.
Hittil har det vært oss. Han og meg og kun oss. Uanhengig av resten av verden.
Det smerter at dette vil ta slutt. For det var ikke slik jeg forestilte meg at det skulle ende.

Jeg holder fast i tanken på at jeg en gang skal få han tilbake, selv om den trøsten er tynn. Ingen vet hva fremtiden vil bringe. Det er jeg mer klar over enn de fleste andre.

Og i morgen. Da er det
bare meg.

mandag 7. februar 2011

Olden eple til spraking i ovnen.

Mens jeg sitter her med et stort glass olden eple og hører på sprakinga i ovnen så innser jeg at jeg seriøst er skikkelig dårlig til å finne på overskrifter. Før var det liksom så lett, men nå sliter jeg egentlig ganske mye.
Jeg føler ikke at jeg er i slaget heller, når det kommer til formuleringa og generelt språket i innleggene mine heller. Jeg finner dem egentlig litt kjedelige og uinteressante.

Det har vært flere situasjoner siden forrige innlegg at jeg har hatt et såkalt "bloggøyeblikk" som jeg så pent har navngitt det selv. Jeg har i disse øyeblikkene plutselig forstått at akkurat DA ville det passet perfekt å skrive et blogginnlegg.
Jeg hadde mye jeg skulle skrive om. Blant annet det at jeg undrer meg så sterkt over hvorfor det aldri er datostempling på frukt?
Heller ikke på brød. Hadde det ikke vært litt genialt at det hadde stått "best før" på f.eks salaten? Jeg husker jo ikke når jeg kjøpte den. Og jeg liker ikke tanken på at jeg kanskje spiser gammel frukt eller grønnsaker. Selv om de ikke er dårlige.

Jeg vurderer å legge ut fødselshitsorien min på bloggen min. Det er jo en stor del av vendepunktet fra mitt forrige liv til det livet jeg lever nå.
Burde jeg det?

fredag 28. januar 2011

MiniPC og Home and Away!

Da satt jeg her, i den svarte, malingsflekkede sofaen på Borgen internat ved Val videregående skole med Ingunn ved min side. Hun er helt oppslukt av Home and Away som jeg anser som mer søppel enn selveste Hotel Cæsar!
Jeg har tatt til meg hennes stakkars miniPC, så mens hun beskuer crap på fjernsynet, knoter jeg med miniknapper. Har lenge ønska meg en sånn PC som dette, rosa såklart, men nå har jeg ombestemt meg.

Planen etterpå er å gå ned i stallen så jeg kan omfavne min sjelevenn av en annen art, Bajas såklart. Min kjære øyesten. Åh, hvor godt det skal bli å se han igjen. Og til å kjenne den muskuløse hestekroppen under meg.

Så da stakk vi i stallen!

torsdag 27. januar 2011

Dag to.

Suppediett, dag to.
Jeg har altså begynt på et x antall uker lang suppediett. Foreløpig blir det ei uke og så får jeg se hvor godt den har fungert, før jeg eventuelt begynner på ei ny uke.

Jeg er på dag to i dag og er allerede relativt lei av suppa (som er dritsunn og dritfæl). Hittil har jeg spist ni boller med suppe fordelt på i dag og i går.
I tillegg får jeg ikke spise frukt i dag, noe som svir litt. Så jeg knasker rå gulrøtter og pemper innpå med vann, dette SKAL fungere!

Mange ville nok påstått at jeg ikke trenger å gå på noen diett, hvilket jeg personlig er noe uenig i. Jeg ønsker å få litt mer bikinivennlig fasong til sommeren.
Herregud så overfladisk jeg høres ut nå.

Uansett anbefaler jeg suppedietten til andre også! Og selv om det viser seg at den ikke fungerer så motiverer den veldig til å spise sunt og trene, og det er jo bra for enhver pris.

Det blåser heftig ute i dag og jeg kjemper mot min indre stemme som skriker til meg at det vil bli kaldt å gå ut på trilletur.
Jeg prøver å ignorere den, og om det ikke skulle bli trilletur så blir det forhåpentligvis ei treningsøkt alene når Kristoffer kommer hjem og kan passe Leah Natalie.
Åh, det hadde gjort seg! Ingenting er som en fysisk utslitt kropp etter en treningsøkt, etterfulgt av en herlig varm dusj.
Fristende.

Dette var vel dagens minst interessante innlegg vil jeg tro...

onsdag 26. januar 2011

Overraskelser i noe så konservativt som facebook!

Vel, da har jeg fått halvårets største overraskelse! Via facebook-chat! Og bare det faktum alene oppgraderte hele facebook to hakk! (For facebook er etter min mening samfunnets mest tåpelige, men samtidig den mest praktiske, kommunikasjonsmetoden i dag, mer eller mindre dessverre.)
Og jeg er såååå glad på vedkommendes vegne!
Så gøy det vil bli å ta opp kontakten igjen!
Og å grabbe den andre åra, så kan vi ro i samme båt!
Herlig!

Uten passende tittel.

Vel.
Siden jeg nå har oppretta en blogg som jeg sikkert kommer til å bruke til å beskrive store deler av hva som skjer i hverdagen min, kan jeg jo først som sist presentere livet mitt slik det er nå.

Jeg er heldig, for jeg har en diamant. En datter på 4 måneder 2 uker og 3 dager. Leah Natalie. Sorry klisjèen, men hun er det beste som har hendt meg. Jeg har forstått at det er noe alle sier om ungene sine, så da vil jeg ikke si det på samme måte.
La meg heller si det slik: Hun gir nytt håp til livet, og viser meg at det faktisk finnes en mening med alt after all. Jeg elsker henne slik jeg i levende øyeblikk elsker livet. Og det er sterkere enn alt.

På en delt førsteplass kommer Kristoffer, min hverdagsprins uten rustning som fant meg akkurat da jeg trengte det mest, og som dro meg i land da jeg drev ut mot det farlige havet, lik en skipsbrudden.
Hadde jeg ikke møtt han...
Hele situasjonen får meg til å tro på skjebnen igjen.

Jeg bor i et lite hus ved vannet, ved havet rettere sagt. Det gjør meg glad.
Havet fascinerer meg, det har det alltid gjort. På en vindstille sommerdag kan jeg sitte lenge i fjæra å beundre den vakte, blikkstille overflate, dog med en viten om dypet som skjuler seg under den. Alt liv som er der uten å vise seg. Og mektigheten i det når stormen herjer.
Det er ikke mye som er bedre enn å la seg selv omfavnes av salte dråper i det du lukker øynene og glir igjennom overflaten, før du plutselig befinner deg i det dypet du tidligere bare filosoferte om.
Når du blir vektløs. Og når du stiger i land og kjenner den varme sanden mot huden.
Og lyden av bølgeskvulpet som får deg til å formulere deg dypere enn noen gang.
I blant vil jeg sette opp vinduet bare for å høre havet.

Jeg lover deg at her jeg bor er det iskaldt. Og utrolig vakkert i sommerårstiden.

Introduksjon?

Vel, dette innlegget skal vel symbolisere mitt første blogginnlegg, wow for en milepæl!
HEI!
Det er introduksjon nok for min del.

Jeg undrer meg over hvorfor mye av musikken på The Voice fenger meg når jeg egentlig ikke liker den. Det er verdt å undre over i dag.
Det første innlegget blir kort og kjedelig, for jeg vet aldri hva jeg skal skrive før jeg kommer "i slaget". Får heller bruke tiden min på å innrede resten av bloggen.

Snakkes!