onsdag 26. januar 2011

Uten passende tittel.

Vel.
Siden jeg nå har oppretta en blogg som jeg sikkert kommer til å bruke til å beskrive store deler av hva som skjer i hverdagen min, kan jeg jo først som sist presentere livet mitt slik det er nå.

Jeg er heldig, for jeg har en diamant. En datter på 4 måneder 2 uker og 3 dager. Leah Natalie. Sorry klisjèen, men hun er det beste som har hendt meg. Jeg har forstått at det er noe alle sier om ungene sine, så da vil jeg ikke si det på samme måte.
La meg heller si det slik: Hun gir nytt håp til livet, og viser meg at det faktisk finnes en mening med alt after all. Jeg elsker henne slik jeg i levende øyeblikk elsker livet. Og det er sterkere enn alt.

På en delt førsteplass kommer Kristoffer, min hverdagsprins uten rustning som fant meg akkurat da jeg trengte det mest, og som dro meg i land da jeg drev ut mot det farlige havet, lik en skipsbrudden.
Hadde jeg ikke møtt han...
Hele situasjonen får meg til å tro på skjebnen igjen.

Jeg bor i et lite hus ved vannet, ved havet rettere sagt. Det gjør meg glad.
Havet fascinerer meg, det har det alltid gjort. På en vindstille sommerdag kan jeg sitte lenge i fjæra å beundre den vakte, blikkstille overflate, dog med en viten om dypet som skjuler seg under den. Alt liv som er der uten å vise seg. Og mektigheten i det når stormen herjer.
Det er ikke mye som er bedre enn å la seg selv omfavnes av salte dråper i det du lukker øynene og glir igjennom overflaten, før du plutselig befinner deg i det dypet du tidligere bare filosoferte om.
Når du blir vektløs. Og når du stiger i land og kjenner den varme sanden mot huden.
Og lyden av bølgeskvulpet som får deg til å formulere deg dypere enn noen gang.
I blant vil jeg sette opp vinduet bare for å høre havet.

Jeg lover deg at her jeg bor er det iskaldt. Og utrolig vakkert i sommerårstiden.

1 kommentar: