De små tingene.

Jeg har for tiden begynt å legge mye bedre merke til de små tingene i hverdagen. Jeg tror det kommer av at jeg nå er mer opplagt og mindre sliten enn hva jeg har vært de siste månedene.
Det gjør dagen bedre og det føles godt å oppleve at der er de små tingene i en hverdan som faktisk kan definere dens standard.
Som når jeg står opp om morgenen og det første jeg ser når jeg åpner døra til barnerommet er morgengliset fra den største solstråla på jord som gleder seg stort over at en ny dag har begynt. Vel, dette er vel ikke akkurat en del av "de små tingene" for dette er faktisk det beste med hele dagen.

De små tingene er for eksempel når jeg kjører til jobb om morgenen og legger merke til at veien ikke er like isete i dag som dagen i forveien. Eller når jeg lager meg en kopp te og at temperaturen på teen blir helt perfekt til det tidspunktet jeg ønsker å drikke den. Når du bare kan nyte den litt for varme strømmen av vann tømt over tørkede frukter med en sukett og en ekstra stor skvett melk i koppen min som rommer iallefall 4 dl, strømme nedover halsen. Slik at varmen brer seg til abstrakte organer i en menneskekropp som kun kn defineres ved hjelp av følelsene.
Som når jeg har malt gangen i en farge som stadig får meg til å tenke på kremen på toppen av en kaffe lattè, slik at jeg oppnår en ro hver gang jeg ferdes igjennom den.
Som når jeg kjører hjem fra jobb om ettermiddagen og plutselig innser hvordan motiv jeg vil ha på noe vesentlig når jeg kjører over brya og beskuer vakker solnedgang som møter havoverflaten langt der borte og skapert en horisont av envighet.

Når man åpner øynene så ser man så oppdager man så utrolig mange vakre detaljer av livet. Det er fantastisk.

I morgen skal jeg parkere bilen før broen og vandre til jeg kommer midt oppå den for å forevige det utrolige bildet av enighet.
Da kan du se selv.

Sult.

Sult. Jeg smaker på ordet.
Det er et merkelig ord, synes jeg. Jeg er ikke sikker på om jeg helt vet hva ordet innebærer. Kan man kalle det SULT når man kjenner at man er sulten? Eller er sult noe helt annet? Er sult det man opplever når man har gått lenge uten tilstrekkelig næring og kjenner at kroppen gir en klar beskjed om at nå trenger den påfyll av reserver?

Kan følelsen av sult ignoreres?

Jeg er ofte sulten, mye på grunn av at jeg rett og slett ikke er flink nok med mat til å klare å spise riktig.
Følelsen av å være sulten kan ignoreres og glemmes om man driver med andre ting, men jeg tror ikke sult kan det. Når man sulter så er det en så vesentlig følelse i kroppen som ikke kan overses.
Jeg er glad jeg ikke kjenner følelsen av sult og hva den innebærer.
Jeg tror det er forferdelig.

Dette er noe av det du finner når du googler sult:

Forståelig nok. Jeg tror overvektige mennesker sulter mer enn normal/undervektige. Med det kroppspresset som finnes i samfunnet i dag tror jeg det er mange som sliter med seg selv.
Dessuten, har man en stor kroppsmasse så trenger jo kroppen naturligvis også mer næring. Noe som jeg tror kan gi dårligere selvfølelse for mennesker som ikke er fornøyde med seg selv i utgangspunktet da de konstant føler på "samvittigheten".
Jeg skulle likt å fått tak i det vedkommende som skapte denne oppfatningen av hvordan kroppen skal se ut.





Det er jo ingen tvil over hva som er penest.

Bergen.

Det er lenge mellom hver gang jeg blogger her. Tror jeg må endre litt på det. Jeg opplever mange såkalte "bloggøyeblikk" i løpet av en uke hvor det ville vært naturlig å blogge, så det er vel på tide å realisere de øyeblikkene.

I skrivende stund befinner jeg meg på Værnes lufthavn på vei hjem fra Bergen. Har tilbrakt ei uke i byen med stor B og opplevd mye gøy.
Besøket gikk til min kjære bestevenninne, Angeline, og uka har vært både givende og avslappende på samme tid.
Har brukt mye penger. Litt FOR mye vil vel Kristoffer påpeke når jeg kommer hjem, men det får så være. Jeg trengte alt jeg kjøpte. Selvfølgelig.

Var ute på byen natt til lørdan. Svært underholdende. Jeg danset masse og det var kjempegodt å få slått meg litt løs igjen. Det er lenge siden sist.
Måtte noen interessante mennesker jeg slo av en mer eller mindre innholdsrik samtale med.
Jeg må bare påpeke at utelivet i Bergen er noe helt annet enn hva jeg er vant til.

Var også på kino to ganger i løpet av oppholdet. Kinobesøk nummer en gikk til å se Twilight sammen med kompis Daniel med påfølgende pizzaspising på Peppes. Hyggelig.
Den andre filmen så jeg sammen med Angeline og hennes samboer, Morten. Vi så Real Steel. Svært underholdende og jeg koste meg med filmen, selv om jeg kunne forutse hele filmens forløp fra start til slutt allerede før den begynte. veldig typisk amerikansk, men det var fint å bare sitte å se uten å trenge å bruke tenkemaskina så veldig.
Før vi dro på kino var vi innom en resturant, Eat, som var svært overraskende. Lokalet var stilrent og fint, maten var skikkelig og prisen var LAV. Veldig positivt overrasket!

Videre nå skal jeg vente i litt over en time til før jeg omsider havner på trappa ved vårt nyinnkjøpte hus! (Eget blogginnlegg kommer!)
Skal bli godt å få middag fra verdens beste Kristoffer, og jeg gleder meg vilt til å se igjen Leah-min!

Fin søndag.

Ikke bare meg?

Vel, noen dager har gått siden jeg påstod at det ville bli bare meg. Men "bare meg" funker egentlig ganske mye bedre enn jeg hadde trodd.
Jeg lever dagene videre med Leah Natalie og Kristoffer. Og den nye kjøkkenmaskinen min!
Den er gull verdt. Selv om jeg suger på å bake brød så blir det lettere når jag har en sånn teknisk duppeditt til å assistere meg.

Dagene går fort, jeg rekker nesten ikke henge med, og i dag er Leah Natalie et halvt år. 6 måneder. Allerde. Men det fine er at jeg husker hver dag. Det er det som er kjekt med å få barn, livet går ikke like fort da siden man har noe å måle tiden opp mot.

Jeg har ikke så mye vesentlig å skrive i dag. Jeg har vaska kjøkkengulvet. Og ordna meg med skype. Du burde også sjekke ut skype.
Forandring fryder visst!

Bare meg.

Det er dagen før dagen jeg hadde håpet aldri skulle komme. Nå er den her og helt plutselig så forsvinner han.
Det individet som har støttet meg igjennom de mest vesentlige hendelsene fra hele mitt 19 år lange liv forsvinner plutselig som sand mellom fingrene mine. Og det eneste jeg kan gjøre er å stå å beskue det. Arrangere hans forsvinning mens alle mine sanser roper meg i ørene at dette jeg gjør er feil.
Men fornuften får likevel siste ord. Hvordan kan jeg uansett beholde han?

Det gjør vondt. Til tider så vondt at jeg føler meg lammet og det blir vanskelig å trekke pusten. Jeg blir kald og jeg gjenkjenner en følelse jeg kjenner så alt for godt. En mild bris av sorg.
I går var jeg hos han og da lot jeg bare følesene komme der jeg sto med armene rundt halsen hans og ansiktet begravd dypt inn i den trøstende manen hans. Han snuste meg i håret og så på meg med de alltid like intelligente og gode øynene.
Han vet hva jeg føler, han vet alt jeg går igjennom for i går kunne jeg virkelig kommunisere med han tankemessig.

Jeg vet han vil si at det er greit. Men det er ikke greit. Ikke for meg!
Og det som sliter på meg mest er at jeg ikke har noe valg. Jeg har vridd hjernen utallige ganger, pønsket ut plan etter plan på hva jeg kan gjøre for å slippe dette. Jeg kommer ikke fram til noe annet.
Så nå holder jeg på å gi opp. Jeg innser at det ikke er noen vits. Han vil forsvinne fra meg tilslutt nå.

Jeg blir forbannet over alle som forteller meg at "han er jo ikke så langt unna, da". Hva i all verden er vesentlig med hvor langt unna han er? Han forsvinner jo ut av livet mitt. Og selv om jeg muligens får sett han fra tid til annen, så blir det uansett ikke det samme.
Hittil har det vært oss. Han og meg og kun oss. Uanhengig av resten av verden.
Det smerter at dette vil ta slutt. For det var ikke slik jeg forestilte meg at det skulle ende.

Jeg holder fast i tanken på at jeg en gang skal få han tilbake, selv om den trøsten er tynn. Ingen vet hva fremtiden vil bringe. Det er jeg mer klar over enn de fleste andre.

Og i morgen. Da er det
bare meg.

Olden eple til spraking i ovnen.

Mens jeg sitter her med et stort glass olden eple og hører på sprakinga i ovnen så innser jeg at jeg seriøst er skikkelig dårlig til å finne på overskrifter. Før var det liksom så lett, men nå sliter jeg egentlig ganske mye.
Jeg føler ikke at jeg er i slaget heller, når det kommer til formuleringa og generelt språket i innleggene mine heller. Jeg finner dem egentlig litt kjedelige og uinteressante.

Det har vært flere situasjoner siden forrige innlegg at jeg har hatt et såkalt "bloggøyeblikk" som jeg så pent har navngitt det selv. Jeg har i disse øyeblikkene plutselig forstått at akkurat DA ville det passet perfekt å skrive et blogginnlegg.
Jeg hadde mye jeg skulle skrive om. Blant annet det at jeg undrer meg så sterkt over hvorfor det aldri er datostempling på frukt?
Heller ikke på brød. Hadde det ikke vært litt genialt at det hadde stått "best før" på f.eks salaten? Jeg husker jo ikke når jeg kjøpte den. Og jeg liker ikke tanken på at jeg kanskje spiser gammel frukt eller grønnsaker. Selv om de ikke er dårlige.

Jeg vurderer å legge ut fødselshitsorien min på bloggen min. Det er jo en stor del av vendepunktet fra mitt forrige liv til det livet jeg lever nå.
Burde jeg det?

MiniPC og Home and Away!

Da satt jeg her, i den svarte, malingsflekkede sofaen på Borgen internat ved Val videregående skole med Ingunn ved min side. Hun er helt oppslukt av Home and Away som jeg anser som mer søppel enn selveste Hotel Cæsar!
Jeg har tatt til meg hennes stakkars miniPC, så mens hun beskuer crap på fjernsynet, knoter jeg med miniknapper. Har lenge ønska meg en sånn PC som dette, rosa såklart, men nå har jeg ombestemt meg.

Planen etterpå er å gå ned i stallen så jeg kan omfavne min sjelevenn av en annen art, Bajas såklart. Min kjære øyesten. Åh, hvor godt det skal bli å se han igjen. Og til å kjenne den muskuløse hestekroppen under meg.

Så da stakk vi i stallen!